The Girl and The Ocean / Jenta og havet

as told by Tincy Mathai 

I want you to picture the ocean. You’re standing on the coast, whichever coast that is, looking out. Can you find the end? Look with all your might, and shy of that island in the distance, can you fathom the distance from one end to another?

     I was speaking at a church right in the heart of the city, at a youth group that a friend of mine from DTS (Discipleship Training School) leads. I was slated to give a devotion that night, I think it was something on God’s peace. The room, Norwegian-style cozy and candle lit, the light warm and inviting in the face of Norway’s January cold. Some other adults bustled around, taking care of some of those practical needs, candles and cake. Some of the teens began to file in, some from Iraq and Syria, and some from Norway.

    The devotion begins, and ends, uneventfully. Afterwards, my friend and I begin to pray for people. She is quiet, at first, she doesn’t say much. As I begin to pray for her, I saw the ocean. Picture it with me again, vast, endless, steady, grand, and unfathomable. And I heard that still, small voice.

      “ Do you know how much I love her? Can you measure the ocean? It’s that big, there’s no end.”

      I looked at this girl, small and quiet, and I say, “I got this picture, a picture of the ocean, and as I got it, I heard God say this. He said, do you know how much I love her? Can you measure the ocean? It’s that big, there’s no end.”

     As I watched the words sink in, I watched the tears began to fall, as she realized the grandness of the love of God for her. Here in Norway, we are no stranger to the vastness of the ocean. The ocean as an endless entity is a fact that surrounds us daily.

    My friend and I continued to pray for people, and we ended the night. As I headed through the January chill towards my bus stop, a car pulled up alongside me, and the girl’s mom, one of the ones helping with the cake and candles before the meeting, offered me a ride home. Grateful for the reprieve from the sharp cold, we were talking about the night, and I told her how wonderful her daughter was. From the corner of my eye, I saw tears begin to form in this mom’s eyes, as she told me of the conversation that her and her daughter had been having.

     “She’s gotten that picture of the ocean often, all the time actually, but never knew what it means, what it meant, all these times she’s seen it. But tonight, she realized how much God loves her.”

      Picture the ocean with me again. Endless. Powerful. Relentless. Persistent. Next time you picture the ocean, or next time you stand on the shore, think of the love of God. Think of the girl and the ocean, and the way God’s love pursues us persistent like the ocean waves never stop crashing up against the shore, and the lengths he will go so we are sure of that love.

 

Tincy is returning to staff the BSN (Bible School for the Nations) here in Kristiansand with husband Hari and daughter, Stefania. This story was a part of Tincy’s BSN outreach as a student in the 2016/17 BSN.

 

Jenta og havet

opplevd av Tincy Mathai

Se for deg havet. Du står helt ute ved vannkanten, og ser utover. Kan du se hvor havet slutter? Se nøye etter, se forbi den øya langt der ute, kan du fatte hvor store avstander du ser der ute?

En kveld talte jeg i ei kirke i sentrum av byen, ei venninne fra DTS (Disippeltreningsskole) leder denne ungdomsgruppa. Jeg ble utfordret til å dele noe den kvelden, og jeg snakket om Guds fred. Rommet var koselig innredet, og stearinlysene var tent og gjorde at man glemte januar-kulden utenfor. Noen voksne svinset rundt og tok seg av de praktiske tingene, kake og mer stearinlys. Ungdommene begynte å komme, noen fra Irak og Syria, og andre fra Norge.

Møte begynner og alt går sin gang, uten noen at noe spesielt skjer. Etterpå begynner min venninne og jeg og be for ungdommene. Hun ber stille, med få ord. Når jeg begynner å be ser jeg et bilde av havet. Se det for deg, enormt, endeløst, stødig, kraftfullt og ufattelig stort. Så hører jeg den lave, rolige stemmen:

«Vet du hvor høyt jeg elsker henne? Kan du telle dråpene i havet? Det er ufattelig stort, uendelig.»

Jeg kikker igjen på jenta og sier; «Jeg fikk et bilde, et bilde av havet. Og da jeg fikk det hørte jeg Gud si dette: Vet du hvor høyt jeg elsker henne? Kan du telle dråpene i havet? Det er ufattelig stort, uendelig»
Mens disse ordene sank inn i henne, ser jeg at tårene begynte å renne, og jeg forstår at hun begynner å forstå hvor stor Guds kjærlighet for henne er. I Norge er vi ikke ukjente med havet, og hvor enormt det er. Havet ligger rett utenfor hele kystlinjen vår og omgir oss daglig.

Vi fortsatte og be for folk og avsluttet kvelden. Mens jeg gikk mot busstoppet, stoppet en bil ved siden av fortauet og det var jentas mor, hun som hjalp med kakene, og jeg fikk sitte på. Jeg var takknemlig for å slippe bort fra kulden, vi snakket om hvor fin kvelden hadde vært, og jeg nevnte at jeg synes datteren hennes er så flott. I sidesynet så jeg at denne moren fikk tårer i øynene, og så fortalte hun meg hva hun og datteren hadde snakket om etter møtet.

«Hun har fått det bildet av havet mange ganger, faktisk hele tiden, men hun har aldri forstått hva det betyr. Først i kveld forstod hun det, at det er et bilde på Guds kjærlighet til henne.»

Se for deg bildet av havet igjen. Endeløst. Kraftig. Ubarmhjertig. Utholdende. Neste gang du ser for deg havet, eller neste gang du står nede i vannkanten, tenk på Guds kjærlighet. Tenk på jenta og havet, og måten Guds kjærlighet etterjager oss, er utholdende som bølgene som aldri stopper å rulle mot land, og tenk på hvor langt han er villig til å gå for at vi skal bli trygge på Hans kjærlighet.

 

Tincy kommer tilbake høsten 2017 for å være stab på BSN (Bible School for the Nations) på UiO’s base i Kristiansand. Her bor hun sammen med familien sin. Denne historien er fra Tincy’s praksisperiode på BSN 2016/17.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *